Fem-seks tenåringer sto i ring rundt en liten hund bak et møbellager. Da fabrikkeieren ropte, flyktet alle, men hunden ble sittende. Hun bjeffet ikke og forsøkte ikke å løpe. Først da vi lyste på forlabbene hennes, forsto vi hvorfor – og at vi måtte handle raskt.

23 min read
Disclaimer This content is intended for entertainment purposes only and is not based on real events.

Fem-seks tenåringer sto i ring rundt en liten hund bak et møbellager. Da fabrikkeieren ropte, flyktet alle, men hunden ble sittende. Hun bjeffet ikke og forsøkte ikke å løpe. Først da vi lyste på forlabbene hennes, forsto vi hvorfor – og at vi måtte handle raskt.

Rundt det venstre forbeinet, like over labben, satt en smal blå plaststrips.

Den var trukket så stramt til at huden rundt hadde hovnet opp.

Pelsen var presset helt inn mot beinet.

På den andre labben var tredeputene oppskrapte, med mørke flekker av tørket blod.

Jeg kjente det stramme seg i magen.

– Malin, sa jeg lavt. – Se hvor hoven den er.

Hun flyttet lommelykten.

Rune bøyde seg frem.

– Hva er det der?

– En plaststrips.

Han stirret på hunden.

– Har noen festet den rundt beinet hennes?

Jeg nikket langsomt.

– Den har ikke havnet der av seg selv.

Men hvem som hadde festet den, visste vi ikke.

Og vi visste heller ikke hvor lenge den hadde sittet der.

Hunden så opp på meg.

Så forsøkte hun å flytte den skadde labben.

En svak klynkelyd kom fra halsen hennes.

Jeg la hånden forsiktig mot skulderen hennes.

– Vi skal hjelpe deg, lille venn.


Malin tok noen fotografier av skadene før vi begynte å håndtere hunden.

Vi ville dokumentere det vi faktisk hadde funnet.

Rune sto ved siden av oss.

Han virket nesten kvalm.

– Jeg burde ha kommet bort tidligere, sa han.

Jeg så opp.

– Du gikk bort da du forsto at noe var galt.

Han ristet på hodet.

– Men jeg så dem gjennom vinduet først. Jeg trodde de bare sto og tullet.

Jeg svarte ikke med én gang.

Så sa jeg:

– Du visste ikke at det satt en skadet hund mellom dem.

Han så ned.

– Nei.

Jeg fortsatte:

– Men da du oppdaget henne, lot du henne ikke bli igjen.

Han nikket svakt.

Det virket likevel ikke som om ordene hjalp særlig mye.

Han stirret på den lille hunden.

– Hun må ha hatt så vondt.

Jeg så på den hovne labben.

– Ja.

Det var det ingen grunn til å pynte på.


Vi måtte få henne til veterinær så raskt som mulig.

Plaststripsen kunne påvirke blodsirkulasjonen dersom den fortsatte å sitte stramt.

Jeg undersøkte forsiktig hvordan den lå.

Det var vanskelig å komme til uten å legge press på huden.

Vi ønsket heller ikke å gjøre skaden verre.

Jeg ringte veterinærvakten.

Forklarte det vi hadde funnet.

Veterinæren ga oss beskjed om hvordan vi skulle håndtere situasjonen på en trygg måte frem til vi kom frem.

Vi fikk løsnet stripsen med forsiktige bevegelser.

Da den slapp, rykket hunden til.

Hun klynket.

Så ble hun helt stille igjen.

Malin la stripsen i en liten pose.

Vi skulle ta den med til videre dokumentasjon.

Jeg løftet hunden forsiktig opp i et rent teppe.

Hun var så lett at jeg nesten mistet pusten.

Jeg kunne kjenne beina gjennom kroppen hennes.

Hun prøvde ikke å bite.

Hun prøvde ikke å kjempe imot.

Hun bare la hodet mot armen min.


Rune sto ved bilen mens vi gjorde klar transportburet.

– Kommer hun til å klare seg?

Jeg så på ham.

– Det kan jeg ikke love før veterinæren har undersøkt henne.

Han svelget.

– Kan jeg bli med?

Malin så på meg.

Jeg nikket.

– Du kan kjøre etter oss.

Rune så lettet ut.

– Det gjør jeg.

Da jeg skulle lukke bildøren, la han hånden på kanten av den.

– Unnskyld at jeg spør igjen, men tror dere virkelig at guttene har gjort dette?

Jeg tok et dypt pust.

– Jeg vet at du så dem stå rundt henne.

Han nikket.

– Ja.

– Og jeg vet at vi fant henne med skadene.

Rune ventet.

Jeg fortsatte:

– Men du så ikke noen feste stripsen eller skade henne. Derfor kan vi ikke slå fast at de gjorde det.

Han så ned.

Så svarte han:

– Nei. Det er sant.

Jeg nikket.

– Vi skal melde fra om det vi vet. Resten må undersøkes.


På veterinærklinikken sto veterinæren, Solveig, klar.

Hun hadde fått beskjed om at vi kom.

Vi bar transportburet inn i undersøkelsesrommet.

Da døren åpnet seg, presset hunden hodet lenger inn i teppet.

Solveig satte seg på huk.

– Hei, lille venn.

Hun snakket med lav stemme.

Så lot hun hunden få noen sekunder til å bli vant til rommet.

Jeg fortalte alt Rune hadde sagt.

Hvor vi hadde funnet henne.

Hvordan hun hadde reagert da vi nærmet oss.

Og hva vi hadde sett rundt forlabbene.

Malin viste fotografiene.

Solveig undersøkte hunden så skånsomt som mulig.

Da hun løftet den venstre labben, klynket hunden.

Hun holdt den stille et øyeblikk.

Så så hun på oss.

– Dette er en betydelig trykkskade.

Rune tok et skritt frem.

– Kan hun miste labben?

Solveig svarte forsiktig:

– Det er for tidlig å si noe sikkert. Først må vi undersøke sirkulasjonen og skadene ordentlig.


Det ble en lang kveld.

Hunden var dehydrert.

Hun var også tydelig underernært.

I tillegg hadde hun sår og hevelse rundt venstre forbein og skader under tredeputene.

Det var tegn til at hun hadde hatt vondt en stund.

Solveig undersøkte om det kunne være brudd.

Heldigvis fant hun ikke tegn til brudd i de undersøkte beina.

Blodsirkulasjonen i den skadde labben var fortsatt til stede.

Disclaimer This content is intended for entertainment purposes only and is not based on real events.
About the AuthorJacqui Alanis

Jacqui Alanis is a writer at News who turns complicated topics into clear, practical reading. Articles focus on context rather than noise: the background, the numbers that matter and what they mean for everyday life. If you spot something that needs correcting, please let us know via the Contact Us page.