Det var en lettelse.
Men skadene var alvorlige nok til at hun trengte behandling, sårstell og tett oppfølging.
Veterinæren sørget for smertelindring og nødvendig behandling.
Så begynte hun forsiktig å rense sårene.
Hunden lå på undersøkelsesbordet.
Hun var utslitt.
Jeg strøk henne over hodet mens Solveig arbeidet.
– Sånn ja, lille venn.
Hun åpnet øynene.
Så lukket hun dem igjen.
Rune hadde satt seg på en stol ved veggen.
Han hadde tatt av seg arbeidsjakken.
Hendene var fortsatt fulle av trestøv.
Etter en stund spurte han:
– Vet dere om hun har en eier?
Malin ristet på hodet.
– Vi har ikke rukket å undersøke det ennå.
Solveig fant frem utstyret for å sjekke identifikasjonsmerking.
Hun skannet hunden.
Én gang.
Så en gang til.
Ingen mikrochip ble registrert.
Hunden hadde heller ikke halsbånd eller et annet tydelig kjennetegn som kunne hjelpe oss med å finne en eier.
Rune gned hendene mot hverandre.
– Så ingen vet hvor hun kommer fra?
Jeg svarte:
– Ikke foreløpig.
Han så på den lille kroppen.
– Hun kan vel ikke ha gått lenge ute alene?
Solveig så opp.
– Hun er mager og trenger oppfølging. Men vi kan ikke avgjøre hele historien hennes ut fra én undersøkelse.
Det var sant.
Vi kunne se hvordan hun hadde det nå.
Vi visste langt mindre om livet hun hadde hatt før vi fant henne.
Mens Solveig behandlet skadene, spurte hun om plaststripsen.
Malin viste frem posen.
Veterinæren så på den.
Så på fotografiene.
– Denne har sittet stramt, sa hun.
Jeg nikket.
– Det var slik vi fant henne.
Solveig gjorde notater.
Hun dokumenterte skadene i journalen.
Hun beskrev hevelsen.
Sårene.
Og forholdene rundt funnet.
Jeg tok frem notatene mine fra samtalen med Rune.
Vi sørget for at tidspunkt og sted var riktig.
Rune forklarte enda en gang hva han hadde sett.
Han hadde oppdaget tenåringene.
Han hadde hørt dem le.
Da han ropte, hadde de løpt.
Men han hadde ikke sett noen slå hunden.
Det var viktig å få med også den delen.
Jeg ville ikke at mistanken vår skulle bli fremstilt som et faktum.
Etter undersøkelsen sa Solveig at hunden burde bli på klinikken til neste dag.
Hun trengte ro.
Væske og mat i passende mengder.
Og oppfølging av skadene.
Vi ble enige.
Malin la et rent teppe i buret.
Hunden løftet hodet da hun kom nærmere.
Så forsøkte hun å bevege seg.
Det gjorde vondt.
Hun trakk labben inntil seg og ble liggende.
Rune sto ved døren.
Han så på henne lenge.
Så spurte han:
– Kan jeg si ha det til henne før jeg går?
Jeg nikket.
Han kom langsomt bort.
Satte seg på huk ved buret.
– Hei, lille venn.
Hunden åpnet øynene.
Rune strakte frem to fingre.
Hun snuste svakt på dem.
Så la hun hodet ned igjen.
Rune ble sittende noen sekunder.
Deretter reiste han seg.
Han gikk raskt ut.
Da jeg kom etter ham, sto han i gangen og tørket øynene med jakkeermet.
– Jeg har jobbet med treverk nesten hele livet, sa han.
Jeg ventet.
Han fortsatte:
– Jeg har sett folk skade seg på maskiner. Jeg har sett ordentlige ulykker.
Han så på meg.
– Men det der …
Stemmen brast.
Han ristet på hodet.
– Hun er jo bare liten.
Jeg nikket.
– Ja.
Han tok et dypt pust.
– Jeg skjønner ikke hvordan noen kan se et dyr ha så vondt og bare la det være.
Jeg tenkte på telefonen hans.
På hvordan han hadde stått ved porten og ventet på oss.
– Det gjorde ikke du, svarte jeg.
Han så opp.
Jeg fortsatte:
– Du ringte.
Han nikket langsomt.
Så spurte han:
– Kan dere gi meg beskjed om hvordan det går?
Jeg svarte:
– Ja. Vi kan holde deg orientert om det vi har anledning til å dele.
Han takket.
Så gikk han ut til bilen.
Neste morgen kom vi tilbake til klinikken.
Jeg var spent.
Vi hadde sett hunder komme seg overraskende raskt etter alvorlige opplevelser.
Men vi hadde også sett dyr som trengte lang tid.
Og noen som aldri ble helt som før.
Da vi kom inn, møtte Solveig oss i gangen.
Hun hadde en kopp kaffe i hånden.
– Hun har hatt en roligere natt enn jeg forventet.
Jeg kjente skuldrene senke seg.
– Har hun spist?
Solveig nikket.
– Litt. Vi har gitt små porsjoner.
Malin smilte.
– Det er en god start.
Solveig fortsatte:
– Hevelsen må fortsatt følges opp, og sårene trenger behandling. Men sirkulasjonen ser tilfredsstillende ut akkurat nå.
Jeg pustet ut.
Så spurte jeg:
– Kan vi se henne?
Solveig åpnet døren.
Hunden lå på et rent teppe.
Den skadde labben var beskyttet med bandasje.
Hun løftet hodet da vi kom inn.
Et øyeblikk så hun ut til å ville trekke seg bakover.
Så hørte hun stemmen min.
– Hei, lille venn.
Hun ble liggende.
Jeg satte meg på huk.
Hun snuste forsiktig mot hånden min.
Så kom den lille snuten frem.
Den traff fingertuppene mine.
Jeg smilte.
– Der er du.
Malin satte seg ved siden av.
– Vi må finne et navn til henne.
Jeg så på hunden.
Hun var så liten.
Så forsiktig.
Men hun hadde overlevd natten.
Og hun hadde fortsatt lyst til å nærme seg oss.
– Hva med Tilla? foreslo jeg.
Malin smilte.

