Han svarte ikke.
Jeg fortsatte:
– Det er derfor hun bor på et omsorgssenter.
Marius sukket.
– Men hvorfor har du aldri fortalt meg hvor komplisert det er?
Jeg begynte nesten å le.
– Jeg har fortalt deg det mange ganger.
Han sa:
– Ikke slik!
Jeg svarte:
– Kanskje fordi du aldri hadde tid til å høre etter.
Han ble stille.
Så sa han:
– De mener at mamma ikke kan flytte hjem uten omfattende tilrettelegging og et forsvarlig opplegg.
Jeg nikket.
– Det høres riktig ut.
– Og hvis hun skal fortsette her, må de ordne avtaler om plass og betaling.
– Ja.
Han senket stemmen.
– Ingrid, kan du ikke bare fortsette som før til vi har funnet ut av det?
Jeg stirret på veggen.
Der hang et bilde fra bryllupsdagen vår.
Marius smilte bredt.
Jeg hadde armen rundt ham.
Vi så så lykkelige ut.
– Nei, Marius.
Han pustet tungt.
– Hvorfor er du så vanskelig?
Jeg tok et dypt pust.
– Fordi det ikke finnes noen grunn til at du skal gi bort hele bonusen din mens jeg fortsetter å betale for moren din.
Han begynte å protestere.
Jeg avbrøt ham.
– Du trenger ikke flytte henne hjem. Du må sørge for at hun har en trygg omsorgsløsning og ta ansvar for din del av kostnadene.
Han svarte ikke.
Så sa jeg:
– Det er det jeg har gjort i to år.
Senere fikk jeg vite hva som hadde skjedd på møtet.
Marius hadde kommet inn med telefonen i hånden.
Han hadde sagt at han bare hadde en halvtime.
Marianne hadde lagt frem papirene.
Så begynte hun å forklare.
Ruths helsetilstand.
Behovet for hjelp.
Utfordringene om natten.
Og de praktiske oppgavene som måtte følges opp.
Marius hadde forsøkt å avbryte flere ganger.
– Men mamma kan vel bare bo hjemme?
Marianne hadde spurt:
– Hvem skal hjelpe henne om natten?
Han svarte:
– Vi får finne noen.
– Har dere undersøkt hjemmetjenester, hjelpemidler og nødvendig tilrettelegging?
Han hadde ristet på hodet.
– Nei.
– Hvem skal følge henne til kontroller?
Marius hadde svart:
– Ingrid pleier å gjøre det.
Marianne hadde sett rolig på ham.
– Ingrid har bedt om at du overtar ansvaret for kontakten og de private avtalene fremover.
Da hadde han begynt å forstå at situasjonen faktisk var forandret.
Det var ikke slutten på diskusjonen.
Marius hadde deretter spurt hvor mye det kostet å fortsette oppholdet.
Marianne hadde lagt frem oversikten.
Egenandeler.
Private tilleggstjenester.
Og andre kostnader familien hadde valgt å dekke.
Han hadde stirret på tallene.
– Så mye?
Marianne hadde nikket.
– Ja.
– Hver måned?
– Ja.
Marius hadde begynt å bla raskere.
Så hadde han sagt:
– Men Ingrid har aldri sagt at det var så dyrt.
Marianne hadde hentet frem de tidligere betalingsoversiktene som institusjonen hadde anledning til å vise i saken.
– Hun har fått og håndtert disse regningene hele tiden.
Marius hadde blitt stille.
Deretter hadde hun vist ham oversikten over kontaktpersoner.
Under navnet til Ingrid var det notert utallige samtaler, besøk og praktiske avklaringer.
Under Marius sto det langt færre.
Marianne hadde lagt pennen ned.
– Kona di har gjort svært mye for å holde denne ordningen i gang.
Da Marius senere ringte meg igjen, var stemmen hans annerledes.
– Ingrid, jeg visste ikke at du hadde gjort alt dette.
Jeg sto ved kjøkkenbenken.
– Hva trodde du at jeg gjorde?
Han svarte ikke.
Jeg fortsatte:
– Når Ruth trengte nye klær, trodde du at de bare dukket opp?
Stillhet.
– Når hun skulle til legen, trodde du at transporten bestilte seg selv?
Han sukket.
Jeg fortsatte:
– Når det kom regninger, trodde du at noen andre betalte dem?
Marius svarte lavt:
– Jeg tenkte ikke så mye på det.
Jeg satte fra meg vannglasset.
Det var kanskje det mest ærlige han hadde sagt på lenge.
Han hadde ikke tenkt på det.
Han hadde bare levd som om alt fungerte av seg selv.
Dagen etter dro jeg til omsorgssenteret.
Ikke for å ta over ansvaret igjen.
Men fordi Marianne hadde bedt om et avsluttende møte om de praktiske forholdene jeg tidligere hadde håndtert.
Marius satt allerede der.
Han så sliten ut.
Ved siden av ham lå en tykk bunke papirer.
Ruth satt i rullestolen sin.
Hun var sint.
Det så jeg med én gang.
– Endelig kommer du, Ingrid!
Jeg tok av meg jakken.
– Hei, Ruth.
Hun pekte mot Marius.
– Sønnen min sier at du har bestemt deg for å slutte å betale.
Jeg nikket.
– Det stemmer.
Hun så på meg.
– Er du ikke flau?
Jeg satte meg.
– Nei.
Ruth ble helt stille.
Hun var vant til at jeg ba om unnskyldning når hun kjeftet.
Denne gangen gjorde jeg ikke det.
Marius lente seg frem.
