– Du har sagt at det ikke finnes penger til at jeg kan få mer hjelp!
Han svarte:
– Mamma, du får jo hjelp her.
Ruth så på meg.
Så på papirene.
– Fordi Ingrid har betalt for det!
Marius senket hodet.
For første gang på to år hørte jeg Ruth si høyt det jeg hadde forsøkt å forklare i månedsvis.
Etter møtet ble det avtalt at Marius skulle følge opp videre omsorg og signere de private avtalene han ønsket å opprettholde.
Institusjonen sørget for at Ruth ikke mistet nødvendig helsehjelp mens de økonomiske og praktiske forholdene ble avklart.
Jeg leverte fra meg den oppdaterte oversikten over klær, kontroller og andre rutiner.
Marianne tok imot den.
– Takk, Ingrid.
Jeg nikket.
Hun fortsatte:
– Du har gjort et omfattende arbeid.
Jeg kjente halsen snøre seg sammen.
Det var rart.
Jeg hadde ventet seks år på at Marius skulle forstå hvor mye jeg gjorde.
Nå hadde en kvinne på omsorgssenteret sagt mer med én setning enn mannen min hadde sagt på flere måneder.
Jeg svarte:
– Jeg håper dere får en god ordning videre.
Så reiste jeg meg.
Ruth ropte etter meg.
– Ingrid!
Jeg snudde meg.
Hun satt i rullestolen ved vinduet.
Ansiktet var fortsatt stramt.
– Skal du ikke komme på søndag?
Jeg nølte.
Tidligere kom jeg nesten hver søndag.
Jeg hadde ofte handlet på veien.
Frukt.
Toalettartikler.
Klær.
Og ting hun hadde ringt og bedt om.
Hvis jeg kom litt sent, fikk jeg kjeft.
Hvis jeg kom med feil ting, måtte jeg høre om det hele besøket.
Nå så jeg på henne.
– Ikke denne søndagen.
Hun ble stille.
Jeg fortsatte:
– Marius kommer.
Hun snudde seg mot sønnen.
Han så overrasket ut.
– Jeg?
Jeg svarte:
– Ja.
Så så jeg på Ruth.
– Dere har mye dere trenger å snakke om.
Marius fulgte etter meg ut på parkeringsplassen.
– Ingrid, kan du vente litt?
Jeg fortsatte mot bilen.
Han tok noen raske skritt.
– Vær så snill!
Jeg stoppet.
Han så på meg med et uttrykk jeg ikke hadde sett på lenge.
Han virket usikker.
– Du har virkelig bestemt deg for dette?
Jeg svarte:
– Ja.
Han trakk pusten.
– Men vi kan ikke leve sånn.
Jeg så på ham.
– Hvordan da?
– Med hver vår økonomi og hvert vårt ansvar.
Jeg begynte å le.
Ikke fordi det var morsomt.
Men fordi han endelig satte ord på det han hadde gjort i årevis.
Jeg svarte:
– Marius, vi har levd med hver vår økonomi lenge.
Han rynket pannen.
Jeg fortsatte:
– Forskjellen er at du har brukt pengene dine på andre, mens jeg har brukt mine på oss begge og moren din.
Han ble stille.
Jeg tok frem telefonen.
Åpnet fotografiet han hadde sendt fra sykehuskorridoren.
Så viste jeg det til ham.
– Hvor er gifteringen din?
Ansiktet hans forandret seg.
Han så ned på hånden sin.
Ringen satt der nå.
– Hva mener du?
Jeg zoomet inn.
– På dette bildet har du tatt den av.
Han svarte raskt:
– Den var bare i veien.
Jeg så på ham.
– Mens du satt ved siden av Linn?
Han begynte å forklare.
At hun hadde vært fortvilet.
At hun hadde grått.
At han hadde lagt jakken rundt skuldrene hennes.
Jeg lyttet.
Så sa jeg:
– Jeg spurte ikke hvorfor du trøstet henne.
Han ble stille.
Jeg fortsatte:
– Jeg spurte hvorfor du tok av deg gifteringen.
Marius så bort.
Så svarte han:
– Kan vi ikke snakke om dette hjemme?
Jeg nikket langsomt.
– Jo.
Jeg åpnet bildøren.
– Det skal vi.
Den kvelden satt han i stuen da jeg kom ut fra soverommet.
På bordet lå fotografiet fra sykehuset.
Jeg hadde skrevet det ut.
Ved siden av lå bildet han hadde sendt fra møterommet.
Jeg pekte på begeret med iskaffe.
– Dette var møtet ditt i går?
Marius så på bildet.
– Ja.
– Var Linn der?
Han nølte.
– Hun kom innom.
Jeg stirret.
– Så du var sammen med henne mens omsorgssenteret ventet på deg?
Han svarte:
– Det var komplisert.
Jeg tok et dypt pust.
– Marius, du sendte bildet for å bevise at du var for opptatt til å snakke med dem.
Han så ned.
– Det var et møte.
Jeg svarte:
– Og Linn var der.
Han ble stille.
Jeg fortsatte:
– Hvor mange ganger har du fortalt meg at du jobbet sent når du egentlig var sammen med henne?
Han svarte ikke.
Jeg ventet.
Til slutt sa han:
– Noen ganger.
Jeg kjente at magen knøt seg.
– Hva betyr noen ganger?
Marius gned seg i ansiktet.
– Ingrid, hun har hatt det fryktelig vanskelig.
Jeg satte meg.
– Det har du fortalt meg mange ganger.
Han fortsatte:
– Faren hennes var syk lenge. Moren hennes har også helseproblemer. Og hun står alene med datteren.
Jeg nikket.
– Jeg vet det.
Så så jeg rett på ham.
– Men jeg spør deg ikke hvorfor Linn trenger hjelp.
Han ble stille.
– Jeg spør hvorfor du har løyet for meg.
Marius åpnet munnen.
Så lukket han den.
