Etter en lang stund sa han:
– Vi har blitt veldig nære.
Jeg kjente noe synke inni meg.
– Hvor nære?
Han stirret på gulvet.
Så svarte han:
– Nærmere enn jeg burde ha latt det bli.
Jeg satt helt stille.
Det var nesten verre enn om han hadde ropt.
Marius fortsatte:
– Vi begynte bare å snakke mer sammen.
Jeg svarte ikke.
– Hun fortalte hvor vanskelig livet hennes var. Jeg prøvde å hjelpe.
Han svelget.
– Og etter hvert ble det mer.
Jeg så på ham.
– Har dere hatt et forhold?
Han begynte å gråte.
Ikke høyt.
Bare noen stille tårer.
Så nikket han.
– Ja.
Jeg lukket øynene.
Jeg hadde mistenkt det.
Fotografiet.
Gifteringen.
Alle de sene kveldene.
Pengene.
Og den måten han alltid sa navnet hennes på.
Likevel gjorde det vondt å få det bekreftet.
Jeg tok et dypt pust.
– Hvor lenge?
Marius svarte lavt:
– Noen måneder.
Jeg så ned på hendene mine.
Så spurte jeg:
– Var det derfor du alltid ble sint når jeg spurte om henne?
Han nikket.
– Jeg ville ikke at du skulle finne ut av det.
Jeg satt lenge uten å si noe.
Så spurte jeg:
– Visste Linn at du var gift?
Marius så opp.
– Ja.
Jeg nikket.
– Og hun visste at jeg betalte omsorgen for moren din?
Han nølte.
– Jeg har ikke snakket så mye med henne om økonomien vår.
Jeg kjente en bitter latter.
– Selvfølgelig ikke.
Han strakte hånden mot meg.
– Ingrid, jeg elsker deg.
Jeg trakk hånden tilbake.
Han begynte å gråte mer.
– Jeg ville aldri såre deg.
Jeg stirret på ham.
– Men du gjorde det.
Han nikket.
Jeg fortsatte:
– Du ga henne 90 000 kroner mens du ba meg betale morens regninger.
Han svarte ikke.
– Du brukte tiden din på henne mens jeg håndterte telefoner, kontroller og pleiebehov.
Jeg kjente stemmen briste.
– Og hver gang jeg var sliten, fortalte du meg at jeg måtte være litt mer forståelsesfull.
Marius senket hodet.
Han forsøkte å forklare igjen.
At han hadde vært forvirret.
At forholdet til Linn ikke hadde vært planlagt.
At han fortsatt var glad i meg.
Jeg lyttet.
Så stilte jeg ett spørsmål.
– Marius, hadde du fortalt meg sannheten hvis jeg ikke hadde funnet ut av det selv?
Han ble stille.
Jeg ventet.
Så ristet han svakt på hodet.
– Ikke ennå.
Jeg kjente tårene komme.
– Hva ventet du på?
Han svarte ikke.
Jeg fortsatte:
– At Linn skulle få det bedre?
Stillhet.
– At prosjektet ditt skulle bli ferdig?
Han så ned.
– At jeg skulle betale enda noen måneder for moren din?
Marius lukket øynene.
Jeg tok et dypt pust.
– Du hadde ikke noen plan for når du skulle slutte å lyve.
Han sa ingenting.
For han visste at jeg hadde rett.
Den natten sov vi på hvert vårt rom.
Jeg lå våken lenge.
Ikke bare fordi Marius hadde vært utro.
Men fordi jeg begynte å se ekteskapet vårt på en annen måte.
Jeg tenkte på den første gangen han ba meg besøke Ruth i stedet for ham.
Det hadde virket naturlig.
Han var opptatt.
Jeg hadde litt mer fleksibel arbeidstid.
Så tok jeg besøket.
Deretter kom den første regningen han ba meg legge ut.
Så den neste.
Så et møte med omsorgssenteret.
En kontrolltime.
En telefon midt på natten.
Til slutt hadde ansvaret blitt mitt uten at vi noen gang hadde bestemt det sammen.
Marius hadde ikke trengt å gi meg en ordre.
Han hadde bare sluttet å møte opp.
Og jeg hadde fylt tomrommet.
Igjen og igjen.
Neste morgen ringte jeg en advokat.
Jeg fortalte at jeg ønsket råd om ekteskapets økonomi.
Og om hvordan vi kunne avslutte forholdet på en ryddig måte dersom jeg valgte separasjon.
Advokaten ba meg ta med dokumentasjon på økonomien.
Jeg begynte å samle papirene.
Boliglånet.
Kontoutskrifter.
Regninger fra omsorgssenteret.
Overføringer fra Marius.
Og dokumentasjon på midler vi hadde hatt sammen.
Jeg la også ved oversikten over de private omsorgskostnadene.
Jeg visste at jeg ikke nødvendigvis kunne kreve tilbake hver krone bare fordi jeg hadde betalt den.
Men jeg ønsket at hele bildet skulle være kjent når økonomien vår ble gjennomgått.
For første gang på seks år ville jeg ikke la Marius bestemme hva som var rimelig uten at vi hadde regnet på det.
To dager senere ringte Linn.
Jeg kjente igjen nummeret fordi Marius hadde brukt det så ofte.
Jeg lot det ringe ferdig.
Så kom en melding.
«Ingrid, jeg vet at du har fått vite om oss. Kan vi snakke?»
Jeg satt lenge og så på skjermen.
Til slutt svarte jeg:
«Om hva?»
Hun skrev:
«Pengene. Og det Marius har fortalt deg.»
Jeg tok et dypt pust.
«Vi kan møtes et offentlig sted.»
Vi avtalte en kafé i sentrum.
Da jeg kom, satt Linn allerede ved et bord nær vinduet.
Hun hadde mørke ringer under øynene.
